1. Innledning
Formålet med reglene om inhabilitet (ugildhet) er å forhindre at saker i forvaltningen blir behandlet og avgjort av saksbehandlere som har egeninteresser i saken. Disse egeninteressene kan skyldes at man selv har fordeler eller ulemper av sakens utfall. Det kan også skyldes at saken har direkte betydning for personer i ens nære familie eller vennekrets, eller for bedrifter man har nær tilknytning til. Reglene i forvaltningslovens kap. 2 som trekker opp grensene for når man er inhabil, gjør nærmere rede for hvordan en inhabilitetssituasjon skal behandles i forvaltningen.
Ved utformingen av inhabilitetsreglene er det to kryssende hensyn lovgiver har hatt i tankene. For det første settes grensene slik at man kan forebygge at uegnede saksbehandlere får behandle saken. Dette er viktig av hensyn til kvaliteten i selve saksbehandlingen, for at å saksbehandlerne slippe å behandle saker som blir ubehagelige, og av hensyn til publikums oppfatning av forvaltningen. Det siste er nok kanskje det viktigste. Inhabilitetsregler er nødvendige for at forvaltningen skal ha den nødvendige tillit i befolkningen.
Når reglene er utformet er det et annet hensyn som man også må ha i tankene. Det er at inhabilitetsreglene ikke må bli så strenge at man er nødt til å fjerne hele saksfelt fra de saksbehandlerne som er beste egnet til å behandle dem. For eksempel kan man, dersom det er for lett å bli inhabil på grunn av at saksbehandleren kjenner partene i saken, oppleve at ligningsetaten i en liten kommune blir inhabile til å behandle selvangivelsen til alle kommunens innbyggere. Av hensyn til forvaltningens funksjonsevne er det således trukket relativt snevre grenser for når en saksbehandler blir inhabil.
Jeg vil i det følgende gjennomgå de viktigste reglene om inhabilitet.
2. Hvem kan bli inhabil?
De som kan bli inhabil etter forvaltningslovens regler er både de ansatte saksbehandlere og politiske representanter i offentlige råd og utvalg. Inhabilitetsreglene gjelder formelt ikke for regjeringen i statsråd og heller ikke for stortingsrepresentanter.
3. Hva blir man inhabil til å gjøre?
Saksbehandleren vil være inhabil både til å forberede en sak og å treffe beslutning i saken. Etter forvaltningslovens § 6, 3. ledd vil en underordnet saksbehandler også bli inhabil dersom sjefen er det. I denne situasjonen kan den underordnete saksbehandleren forberede saken, mens selve beslutningen må overlates til noen andre.
Et eksempel: Dersom Fylkesmannen i Hordaland er inhabil i en sak, kan den forberedes av en saksbehandler ved hans kontor. Den må så oversendes fylkesmannen i et annet fylke for avgjørelse.
4. Når blir man inhabil?
Forvaltningslovens § 6 inneholder to hovedtyper regler om når man blir inhabil. I første ledd settes det opp en liste over typiske situasjoner hvor man blir inhabil uten noen nærmere skjønnsmessig vurdering. I annet ledd settes det så opp en skjønnsmessig generell regel som skal supplere de «automatiske» reglene i første ledd. Det kan ofte oppstå tvil om inhabilitetsspørsmålet og i de fleste sammenhenger vil tradisjonen være at saksbehandlerne i tvillssituasjoner heller fratrer enn å ta sjansen på å overtre inhabilitetsreglene.
I § 6, 1. ledd er det listet opp ulike situasjoner der inhabilitet oppstår. I punkt a) fastslås det at saksbehandleren (selvsagt) blir inhabil dersom han selv er part i saken.
I punktene b) – d) settes opp regler for inhabilitet ved ulike former for formell tilknytning mellom saksbehandler og part. Punkt b) setter opp regelen for slektskap som sier at man automatisk er inhabil i forhold til sine slektninger i opp- og nedstigende linje og i sidelinje så nær som søsken. Man vil altså være inhabil i forhold til sine egne søsken og til sine foreldres søsken (onkler og tanter), men ikke i forhold til deres barn (søskenbarn). Man vil heller ikke være automatisk inhabil i forhold til inngiftede onkler og tanter. I disse tilfellene er det imidlertid et poeng at man kan bli inhabil etter § 6, 2. ledd dersom man i tillegg til slektskapsforholdet har personlig omgang med hverandre.
I pkt. e) finner vi en praktisk viktig regel om at saksbehandleren blir inhabil dersom han har en ledende posisjon i et selskap eller annen juridisk person som er part i saken. Denne bestemmelsen har vært mye diskutert i forbindelse med spørsmål om inhabilitet for kommunepolitikere som oppnevnes av kommunen til ulike styrer i bedrifter der kommunen har interesser. Forvaltningsloven fastslår her at politikeren vil bli inhabil til å behandle slike bedrifters saker i kommunestyret, dersom selskapet ikke eies fullt ut av stat eller kommune.
Etter regelen i § 6, 2. ledd blir saksbehandleren inhabil «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet.» Her legges det til at det «bl.a. skal legges vekt på om avgjørelse i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til.» Loven legger her altså opp til en konkret helhetsvurdering som inneholder et betydelig element av skjønn. Det er et par viktige ting som kan sies om denne helhetsvurderingen.
For det første er vurderingstema knyttet opp mot «særegne forhold.» Det innebærer at det forhold som begrunner inhabilitet må være et spesielt forhold som ikke vil oppstå i forhold til enhver saksbehandler. For eksempel vil kommunestyrets medlemmer ikke bli inhabile til å vedta satsene i bompengeringen rundt byen, selv om dette er et vedtak som vil påvirke den enkelte representants økonomi.
For det andre er de grensene som er trukket i første ledd ment som reelle grenser i den forstand at man ikke er inhabil etter annet ledd dersom man befinner seg like utenfor den grense som er trukket i første ledd. Befinner man seg like utenfor en slik grense må det komme forhold i tillegg for å gjøre inhabil etter annet ledd.
For eksempel vil et kommunestyremedlem som er vanlig ansatt i en bedrift ikke bli inhabil etter § 6, 1. ledd (e) til å behandle bedriftens saker. Inhabilitet oppstår bare for den som har en ledende stilling. Dersom det kommer forhold i tillegg kan det imidlertid gjøre ham inhabil sammen med ansettelsesforholdet. Han kan for eksempel bli inhabil dersom hans bror har en større aksjepost i selskapet.
Det er for øvrig vanskelig å gi mer generelle retningslinjer for når inhabilitet oppstår etter reglene i 2. ledd. I helhetsvurderingen må man ta hensyn til det spesielle forholdet, men man må også ta hensyn til sakens karakter og i enkelte tilfeller også hva slags saksbehandler det dreier seg om. Et eksempel kan være spørsmålet om det kan oppstå inhabilitet på grunn av en saksbehandlers engasjement i saken før han fikk den til behandling. Dersom en ansatt saksbehandler viser et klart offentlig engasjement med hensyn til utfallet av en sak vil han i ettertid, som regel, bli inhabil til å behandle denne. Saksbehandleren bør således ikke være forutinntatt før saken kommer på bordet. Noe helt annet vil være tilfelle for politikerne som behandler saker. Politikerne bør helst gå ut å si hva de mener i det offentlige før sakene kommer opp til behandling.
5. Saksbehandlingen i inhabilitetsspørsmål
Hovedregel om saksbehandling ved inhabilitetsspørsmål er at det er den inhabile selv som avgjør om han skal fratre eller ikke. Denne regelen er laget ut fra den tankegang at de fleste saksbehandlere vil unngå å behandle saker der de frykter at de er inhabile. Det er derfor antatt at denne regelen medfører at saksbehandlerne fratrer i flere tilfeller enn der de er strengt forpliktet til det. Dette er imidlertid ikke oppfattet som noe stort problem.
Dersom saksbehandleren er i tvil, eller dersom en av partene i saken ber om det, skal inhabilitetsspørsmålet avgjøres av saksbehandlerens nærmeste overordnete.
I kollegiale organer er hovedregelen at inhabilitetsspørsmålet avgjøres av organet selv ved flertallsavstemming. Den som hevdes å være inhabil vil normalt ikke ha adgang til å delta i avstemningen i inhabilitetsspørsmålet. Han kan imidlertid orientere om saken og si sin mening før han fratrer møtet.
6. Konsekvensen av inhabilitet
Inhabilitet kan medføre at et vedtak som er fattet er ugyldig. Ugyldighetsspørsmålet må avgjøres ut fra en vurdering av hvilken konsekvens det har hatt for sakens utfall at det har deltatt en inhabil i saksbehandlingen. Det at inhabile deltar i saksbehandlingen oppfattes som en så alvorlig feil at det skal relativt lite til før en antar at dette kan ha virket bestemmende på sakens utfall.
Konsekvensen av ugyldighet vil avhenge av flere forhold. Av og til kan slik ugyldighet innebære at vedtaket faller bort og at man må behandle saken på nytt. Det må man imidlertid vurdere. Dersom noen i god tro har innrettet seg i tillit til vedtaket, kan det være svært urimelig om det oppheves. I slike tilfeller vil vedtaket bli stående til tross for de feil som er gjort.
Dersom det har deltatt inhabile i behandlingen av en sak og dette har hatt som konsekvens at resultatet er blitt et annet enn det ellers ville ha blitt, kan det være aktuelt at borgere som har lidt tap får erstatning. Det er imidlertid svært sjelden at slik erstatningsplikt oppstår i forhold til inhabilitetsspørsmål.
Filed under: Forvaltning, Inhabilitet | Leave a comment »