Høyesterett om forurensningsansvar – kritisk kommentar til en dom

Den 10. mars 2010 avsa Høyesterett en dom som viser hvor utrolig langt ansvar for å rydde opp i ens rettsforgjengers forurensning går etter norsk rett (HR-2010-00443-A – sak nr. 2009/896).  Dersom man overtar et tidligere produksjonsanlegg, eller på en annen måte stiller deg slik at man kan anses som etterkommer etter en annen bedrift, kan man risikere at man holdes ansvarlig for å rydde opp i den tidligere bedriftens forurensninger – så langt forurensningsmyndighetene ønsker.

Bakgrunnen for saken var at forurensningsmyndighetene forlangte at den danske malingsprodusenten Hempel skulle betale for kostnadene ved å få utredet oppryddingstiltak etter forurensning fra malingsproduksjon i Florvåg på Askøy.

Hempel ville ikke betale for det.  De mente at de ikke hadde forurenset på Askøy. Selskapet hadde i 1981 overtatt produksjonslokalene på Florvåg der det tidligere var produsert maling siden 1920-tallet.  Ved sin overtakelse ble det på Askøy oppfattet slik at Hempel gikk inn og reddet arbeidsplassene ved malingfabrikken. De gamle lokalene viste seg imidlertid å være uegnet til Hempels produksjon, og etter flere år med tap flyttet de ut av lokalene igjen rundt 1990.  Produksjonsselskapet som eide virksomheten ble lovlig oppløst og virksomheten avsluttet.

Så kom forurensningsmyndighetene.  De var enige i at Hempel ikke hadde stått for noe forurensning da de drev virksomheten, men de mente likevel Hempel kunne holdes ansvarlig for den tidligere forurensningen fra fabrikken.  Det spilte ikke noen rolle at selskapet som drev virksomheten på Florvåg var avviklet.  Morselskapet måtte kunne holdes ansvarlig for oppryddingen.

Hempel  protesterte forgjeves både overfor forurensningsmyndigheter og domstoler.  De hadde to hovedpoenger som ble fremholdt med styrke.  Det ene var at det bærende prinsippet i forurensningsloven om at forurenser betaler for opprydding ikke kunne begrunne ansvar for et selskap som hadde engasjert seg lenge etter at forurensningen fant sted.  Hempel hadde ikke tjent på forurensningen og kunne heller ikke lastes for de beslutninger som lå forut for forurensningene.  Det andre poenget var at det samfunnsmessig er ønskelig at nye bedrifter overtar produksjonslokalene til eldre bedrifter så lenge dette lar seg forsvare økonomisk.  Men et uoversiktlig og omfattende ansvar for gammel forurensning vil medføre at bedrifter vegrer seg mot å etablere seg i eldre produksjonslokaler.

Høyesterett har ikke tatt hensyn til dette.  I en dom som overhodet ikke kommenterer de hensynene som vi her har nevnt fastslår Høyesterett at forurensingslovens forarbeider og juridisk teori åpner for at man kan legge oppryddingsansvar etter forurensningsloven på et morselskap. Forurensningsmyndighetenes vedtak er derfor helt greit for Høyesterett.

Etter mitt syn er dette en dom som kan få negative konsekvenser for miljøet fordi det er så risikabelt å overta eldre produksjonsanlegg eller eiendommer.  Investorer som ønsker å overta kan nemlig ikke begrense risikoen på en fornuftig måte etter Høyesteretts dom.

Den som velger å foreta slike investeringer gjør som oftest det ved å overta aksjene i det selskapet som tidligere har drevet virksomheten eller eid eiendommen.  Ved dette overtar han selvsagt ansvaret for eldre forurensning i det aksjeselskapet er det samme som før og selvsagt har ansvar for å rydde opp i egen virksomhet og på egen eiendom.  Det har alltid vært slik at selskapets ansvar består selv om eieren endrer seg.

For investoren – den nye eieren av selskapet – vil risikobegrensningen i et slikt tilfelle normalt ligge i at han kun risikerer den kapitalen som ligger i selskapet.  Dersom selskapet skulle ha gjort noe i fortiden som utløser ansvar taper investoren i hvert fall ikke mer enn selskapet.  Dersom selskapet ikke kan betale slås det konkurs, men investorens øvrige formue holdes utenfor ansvaret.

Den nye høyesterettsdommen åpner imidlertid fri adgang til å kreve at investoren betaler av sin øvrige formue – selv om han altså verken har forurenset selv eller gjort noe for å tappe eierselskapet for midler.

I klartekst er konsekvensen av dommen følgende: Hempel prøvde på 1980-tallet å drive malingsproduksjon på Florvåg og trakk seg etter noen år ut med betydelige tap. Som en konsekvens av dette kan de pålegges å rydde opp i forurensning av Florvågen som skjedde lenge før de startet driften. Oppryddingen kan koste flere hundre millioner kroner. Hvor mye av denne regningen som vil havne hos Hempel er uvisst- det avgjøres suverent av norske forurensningsmyndigheter .

Dommen bør få konsekvenser for den vekten man i fremtiden legger på miljømessige due diligence-prosesser før man overtar forurenset eiendom eller mulig forurensende  virksomhet .  Det innebærer stor risiko å overta slik virksomhet eller eiendom uten full oversikt over både forurensning i eiendommen og mulighet for tidligere forurensning fra eiendommen eller fra virksomheten som er drevet der.

Dommen vil også medføre at nye bedrifter som ønsker å etablere seg vil kreve å få anledning til å etablere seg på områder der det ikke er noen fare for eldre forurensning.  Det fremstår som dårlig miljøpolitikk at man på den måten gjør det vanskelig å plassere virksomhet med forurensingsrisiko på steder der det allerede er forurenset. KLIF (tidligere SFT) kaller denne dommen en seier for miljøet. Jeg er helt uenig. Høyesterett har etablert en dårlig miljøregel – det er et tap for miljøet.

Reklame