Viktig høyesterettsdom om helsevesenets adgang til å gjennomføre nødvendig løpende behandling av pleiepasienter mot pasientens vilje

Høyesterett har gjennom en ny dom, avsagt 25. mai d.å. gitt et viktig bidrag til avklaring av et praktisk juridisk spørsmål som kan oppstå ved behandling av pleiepasienter.

Høyesterett har med 3 mot 2 stemmer åpnet for at institusjoner kan gjennomføre behandling og stell mot pasientens vilje i en situasjon der dette er vesentlig for medpasienter og pleiere, og der dette i tillegg er basert på en forsvarlig saksbehandling fra institusjonens side.

Saken dreier seg om en konkret behandlingssituasjon ved et sykehjem. Pasienten reiste sak for å få rettens medhold i at han kunne motsette seg behandling fra sykehjemmets som etter hans oppfatning var uønsket.  Dette dreide seg dels om vask og stell, men også om sårbehandling som pasienten selv beskrev som smertefull.  Det dreier seg altså ikke om ubetydelige inngrep mot pasienten. Faktum i saken er grundigere beskrevet i dommen som finnes på lovdatas hjemmeside; http://www.lovdata.no/nyhet/2010/20100528-2051.html

Min egen erfaring som advokat i helsevesenet er at denne praktiske grensen mellom hensynet til forsvarlig behandling og hensynet til pasientens rett selvbestemmelse kan bli vanskelig i praksis. Lovgiver har ikke gitt noen konkret regulering av dette, og det rettslige utgangspunktet blir derfor en generell bestemmelse om at helsehjelp kun kan gis med pasientens samtykke etter pasientrettighetslovens § 4-1.  Denne bestemmelsen er selvsagt et viktig og riktig utgangspunkt, men i praksis kan den skape vanskelige situasjoner dersom pasienten står på sin rett til å nekte konkrete behandlingstiltak uten rimelig hensyn til pleiesituasjon og medpasienter.

Rettslig sett fastslår Høyesteretts flertall i denne saken tre ting.  Det ene er at bestemmelsen om pasientens selvbestemmelsesrett er et selvsagt utgangspunkt, men at dette hensynet i noen tilfeller må avveies mot andre interesser som hensyn til pleiepersonellets arbeidsmiljø og medpasienter.  Den andre er at den forvaltningsrettlige vilkårslæren gir et utgangspunkt for å kunne si at den som aksepterer en plass ved et sykehjem også aksepterer at dette skjer på vilkår av at man mottar noen grunnleggende pleieytelser – selv om det offentlige er forpliktet til å yte dette hjelpetilbudet og selv om vilkåret ikke er gitt uttrykkelig til pasienten på forhånd.  Det tredje er at Høyesterett fastslår et strengt krav om forsvarlig saks- og pasientbehandling fra sykehjemmets side i en situasjon der man gir behandling mot pasientens ønsker.

Samtidig er det viktig å merke seg at dette er en konkret avgjørelse fra Høyesterett og man skal være forsiktig med å trekke for omfattende generelle slutninger fra den.  Mindretallet i saken, som altså mente at pasienten kunne motsette seg behandlingen, påpeker at det er lovgiver som bør gi regler som åpner for tvang i helsevesenet.  Jeg er uenig med mindretallet i denne konkrete saken. Det er nemlig vanskelig å gi en generell regel om et unntak som dette, og det er typisk et område som passer for den type regelskaping som Høyesterett står for i konkrete tilfeller.

For den som skal praktisere reglene i det daglige vil dommen gi en god praktisk veiledning og illustrasjon for de vurderinger som må foretas i en sak som dette. Høyesterett har derfor gitt helsevesenet et godt juridisk utgangspunkt for forsvarlig håndtering av slike konflikter i fremtiden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: